Prøvelser i 2006
Jeg giftet meg på nytt i Liberia 25.6.2006, samme dag som jeg ankom med fly. Vigselsattest fikk vi neste dag. Visum til Norge fikk min nye kone ikke før midten av august. Utløsende faktor var trolig at jeg nektet å reise hjem uten henne, selv om jeg skjønte at jeg kunne miste jobben. Før jeg reiste til Liberia hadde jeg sjekket med UDI hvordan hun kunne få visum, og de forklarte at D-Visum = innreisevisum var enklest. Hun kunne søke D-Visum fra Liberia, og bli med meg til Norge. Hun måtte deretter kontakte politiet i Norge innen 7 dager og søke om familiegjenforening. Om søknaden skulle bli avslått, måtte hun reise tilbake til Liberia. Dette hørtes greit ut, og jeg søkte 3 ukers ferie fra min jobb. To dager etter vielsen kontaktet vi det norske konsulatet i Monrovia. En hyggelig mann hjalp oss med å søke D-Visum. Han måtte kontakte den norske ambassaden i Abidjan - hovedstaden i Elfenbenskysten. Der fikk han vite at hun måtte sende full søknad om visum for familiegjenforening med en gang. Mot slutten av uka etter vielsen hadde vi skaffet nødvendige papirer. Hennes pass ble sendt fra konsulatet sammen med søknaden. Omtrent 10 dager senere kontaktet jeg ambassaden i Abidjan og ba dem behandle søknaden raskt, da tidspunktet for bestilt flyreise til Norge nærmet seg. Omtrent samtidig fikk jeg vite at huset som mange medlemmer av min kones familie bodde i ikke var bygget ferdig. Bare halvparten hadde tak. Via internett søkte jeg om, og fikk utbetalt, et lån på 150.000 NOK. Vel halvparten ble straks tatt ut i USD og gitt dem for fullføring av taket. Siden svar fra Abidjan lot vente på seg, måtte flyreisen tilbake til Norge utsettes både 1 og 2 ganger, og jeg holdt min sjef orientert om at jeg trengte lenger ferie. Endelig ringte mannen på konsulatet i Monrovia og sa at det var kommet brev til min kone fra ambassaden i Abidjan. Da vi kom til konsulatet og åpnet brevet, så vi at visum-søknaden var avslått. Begrunnelse: Det hadde vært flere saker tidligere der det var tvil om identiteten til søkere fra Liberia. Vi innhentet attester fra kirke og skoler som dokumenterte hennes identitet og kjøpte flybilletter til Abidjan, med avreise neste dag. Reisen kostet oss ca 10.000 NOK tur-retur, vi kom dit en tirsdag. Jeg hadde ikke visum, og ble pålagt å reise tilbake senest fredag. Ambassaden kunne ta imot visum-søkere mandag, onsdag og fredag. Vi fikk avtale om møte allerede onsdag, og la fram de nye dokumentene. De to damene fra ambassaden sa lite, og kikket lenge i dokumentene. Etter nærmere 20 minutter spurte jeg om det fortsatt var tvil om min kones identitet. Nei, det var det ikke, bekreftet de. Så vi takket for møtet, og forlot ambassaden. Men senere på dagen fikk jeg en lei følelse av at noe ikke stemte. Dagen etter møtet gikk vi tilbake til ambassaden og fikk snakke med en av damene. Jeg spurte når vi kunne hente min kones D-Visum. Da fikk jeg den sjokkerende beskjeden at de hadde sendt søknaden over til UDI i Norge, selv om reglementet sa at de selv kunne avgjøre saken når det ikke lenger var noen tvil om at hun kunne få visum til Norge. Jeg ble skikkelig sint, svingte rundt og tok kona i hånda - i det jeg sa: Vi går! Jeg flytter til Sverige og tar deg dit! Bevegelsen min var tydeligvis så voldsom at damen tok et par skritt tilbake og dekket seg med armene, som om hun ventet at jeg skulle slå henne. Neste dag måtte jeg reise tilbake til Liberia, mens kona ble igjen - i håp om snart å få utlevert sitt D-Visum. Da jeg kom tilbake til Liberia, sendte jeg straks en e-post til UDI, der jeg skrev at jeg ville holde dem ansvarlig dersom jeg skulle miste jobben - det var allerede blitt august! Min kone ringte et par dager senere, og sa at hun var blitt syk, så hun ville komme til Liberia uten å ha mottatt visum. Da hun kom tilbake viste det seg at hun var veldig syk. Hun kastet opp annenhver natt, så jeg tok henne med til et sykehus. De fant ut at hun hadde fått malaria. De satte en sprøyte og sendte med medisiner hun skulle ta. Hun ble raskt bedre, og ting så endelig ut til å gå vår vei da jeg fikk beskjed om godkjent Visum til Norge etter kun 1 ukes behandlingstid hos UDI. Det tok enda noen få dager før Visum ble utlevert til oss. Flybillett ble booket, men så ble min kone syk igjen - med oppkast og feber. Igjen måtte hjemreise utsettes, og jeg tok min kone med til et annet sykehus. De opplyste at hun fortsatt hadde malaria, og at behandlingen hun hadde fått på det forrige sykehuset var stoppet for 5-6 år siden fordi mange ikke ble friske. Heldigvis ble hun nå raskt bra igjen, så jeg bestilte flyreise til Norge for oss. Men nå var det ca 1 ukes ventetid på fly med ledige seter. Etter å ha betalt flybilletter for oss begge, var det lite igjen av de 150.000 jeg hadde fått i nytt lån. Det hadde stadig vært noen som trengte økonomisk hjelp. Noe gikk også med til vårt opphold, selv om de første 14 dagene hadde blitt dekket av min kones bror, og vi deretter fikk bo hos ham og familien. |
Først 24.8.2006 kom vi til Norge. Vi hadde ikke noe hjem å flytte inn i. De første nettene overnattet vi på hotell.
Da jeg kom på jobb - etter 2 måneders fravær i stedet for 3 ukers ferie, viste det seg snart at det var flere problemer i vente. Etter noen dager ble jeg innkalt til møte med min sjef og personalsjefen. Jeg fikk muntlig beskjed om at jeg ville bli oppsagt, begrunnet med at jeg hadde "fantegått" fra jobben. Jeg spurte sjefen min om han ville ha reist fra sin kone etter ferie i utlandet hvis hun ble alvorlig syk, men det fikk jeg ikke noe svar på. Jeg ble fortalt at mitt lange fravær hadde ført til at et viktig prosjekt jeg skulle ha jobbet med etter 3 ukers ferie måtte utsettes til 01.09.2006. Vi avtalte at jeg skulle slutte pr. 31.12.2006. Etter 2 ukers overnatting på hotell, ble vi enige om at begge to skulle sove i min varebil, som jeg parkerte i garasjeanlegget på jobben. I midten av september 2006 kjøpte vi ei campingvogn som vi kunne bo i. Den parkerte vi i nærheten av jobben. Da min kone ble innlagt på sykehus for å føde, fikk jeg lov å sette campingvogna i hagen til ei eldre dame på Grefsen i Oslo. Vår sønn ble født 2. oktober 2006, og ble påført brudd i høyre overarm da han ble forsøkt forløst. De måtte da finne den andre armen, og dro litt mere forsiktig. De fikk ham ut til slutt, og han levde heldigvis. Hans høyre arm ble teipet mot overkroppen for 3 uker. Bruddet grodde fint. Da min kone ble utskrevet med barnet fra sykehuset, hadde jeg fått satt inn ei god dobbeltseng i campingvogna - med god plass til alle 3. Vi fikk komme til damens leilighet i husets andre etasje for å stelle oss og lage mat, og vi fikk legge ut en strømledning til campingvogna. Således led vi ingen nød. Men 20.10.2006 kom noen fra barnevernet, etter anonymt tips, og sa at vi ikke kunne bo slik med et lite barn. Mor og barn måtte flytte til Aline familiesenter, mens jeg kunne velge om jeg ville bli med. Jeg ble selvfølgelig med. I et møte med lederen på Aline 17. desember sa hun at jeg må sykmelde meg, slik at de kan observere samspillet mellom gutten og meg på dagtid. Det gikk jeg ikke med på, og sa at de kan gjøre observasjonene fra 23. desember, for da vil jeg ha fri på dagtid til og med 1. januar. Hun svarte at det går ikke, for da skal ledelsen selv ha fri. Hun sa noe som hørtes ut som en skjult trussel: Ja, du velger jo selv hvilke råd du vil følge. 30. desember be vi flyttet til et annet familiesenter: Rachel Grepp Heimen. Bokostnadene for oss der var ca 2.000 i døgnet, mot 4.000 i døgnet på Aline. Tidlig i januar ble vi innkalt til et møte på familiesenteret -med ei dame fra barnevernet i Nordre Aker, og hun sa at de har bestemt seg for å overta omsorgen av gutten vår. Jeg ba henne gi oss 14 dager til før de endelig bestemmer seg, siden ledelseen ved Rachel Grepp Heimen ikke har lært oss å kjenne ennå. Det gikk hun ikke med på, fordi ledelsen på Aline hadde meddelt at barnevernet burde overta omsorgen for gutten fordi han var skjevutviklet. I midten av desember hadde de observert at han hadde prøvd å komme opp i krabbestilling: Han kom opp med bena, men overkroppen og armene lå flatt på gulvet. Jeg protesterte, og sa at årsaken var armbruddet i høyre overarm, og at armen hadde vært teipet til overkroppen i 3 uker. Damen fra barnevernet uttalte at personalet på Aline er de beste ekspertene på småbarn i hele landet, så hun ville følge deres råd. Lederen ved Rachel Grepp Heimen ba da om et separat møte med damen fra barnevernet, og kort etter kom de tilbake til møterommet vi var på. Damen fra barnevernet opplyste at vi får 1 uke på oss, så vil hun komme tilbake og ta en beslutning. Lederen på Rachel Grepp Heimen kontaktet ei dame som hadde god kompetanse på småbarn med ulike skader, og hun startet med fysioterapi. Da uka var gått, viste hun en video hun hadde laget om gutten vår, og forklarte at først nå har han begynt å koordinere armene sine. Årsak: Armbruddet og de 3 ukene armen hadde vært teipet til overkroppen. Damen fra barnevernet skjønte da at foreldrene ikke kunne lastes, og vi fikk beholde gutten. I april 2007 fikk vi flytte inn i en OBOS-leilighet jeg fikk leie i bydel Nordre Aker - jeg hadde OBOS-medlemskap fra 1973. 31.05.2008 fikk vi ei datter, og ba om forløsning med keisersnitt - på grunn av komplikasjonene ved forrige fødsel. Det ble ikke godkjent av sykehuset. Følgen var at vår datter fikk nerveskade i nakken etter en hard forløsning, og kunne ikke bøye høyre arm, men fingrene hadde styrke. |